Minnetale til Pappa. ( i du-form )
Kjære pappa.
På vegne av mamma, oss jentene, svigersønner, barnebarn og oldebarn – dette er til deg.
Pappa, du var en bauta for alle oss.
Født i mai 1937, som nummer tre i søskenflokken på fem.
Dere vokste opp på gården i Thorsdalen, med liv og latter rundt kjøkkenbordet – jentene på benken under vinduet, gutta på motsatt side, og mor og far på hver sin ende. Alle hadde sine oppgaver, og alle hadde alltid noe å si.
Du var ikke gamle gutten da krigen kom, men minnene satt. Du husket soldatene som trampet i gulvene under husundersøkelser, og du fortalte om den unge tyske gutten som ble livredd da han skulle ned i kjelleren. Men ellers, sa du, var det rolig på gården. Dere hadde det godt – og dere delte med dem som ikke hadde det like bra.
Så kom etterkrigstida – med musikk, dans og latter. Dere lå henslengt på trappa, på plen, til og med i trillebår, med musikk fra grammofonen og planer om fest. Og som det ble sagt – dere gutta forsvant ofte på dans, mens jentene stod igjen med gårdsarbeidet. Du utdanna deg som møbelsnekker og likte året i militæret.
Vi fant navnet ditt i Laagendalsposten fra 50-tallet – nestleder i Jondalen avholdslag! Det overraska oss litt, men du var jo en ivrig danser, og ifølge deg var dansen viktigere enn drinken.
Du hadde noen påstander om at du og bror din Arne hadde bra med dametekke. Og jeg tror faktisk du hadde rett.
Fra eksternt hold har jeg hørt at Jentene på bygdefestene i Hovin og Numedal klappa i hendene når dere Jondalsgutta entret lokalet. Da visste de at de slapp å sitte som veggpryd. Dere dansa fra dere kom til dere gikk.
Hytteturer på Baklidfjellet og motorsykkelturer. Ble noen brukne ben og armer så du levde virkelig fullt ut. Gjengen din med Jondalsgutta var populære.
1964 - Du reiste med bussen til Rjukan på snekkeroppdrag. Kinokafeen var populært sted på kveldene og der ....
Du var den kjekke snekkeren uten bil, men mamma hadde jo boble, og hun var kompis med Kirk Douglas – eller “Kirken”, som hun kalte ham.
Dere ble stormforelska – og i mai 1965 måtte dere gifte dere. Jeg er født i november… så tenk enkel matematikk, som du selv sa med glimt i øyet.
Mamma flytta fra innlagt toalett og gustaviansk spisestue på Rjukan, til hytta i Saga på Bromyr – med rim på soveromsveggen, utedo og sommervann fra krana. Snakk om kjærlighet.
Så kom vi – en etter en:
«Vi har fått en pike.» Hun fikk navnet Heidi, oppkalt etter den fantastiske harabikkja di.
«Heidi har fått en søster.» Hun ble hetende Hilde.
«Heidi og Hilde har fått en søster.» Hun hadde i utgangspunktet fått navnet Hans, men ble hetende Hanne.
«Heidi, Hilde og Hanne har fått en søster.» Hun hadde i utgangspunktet fått navnet Helge, men ble hetende Helle.
Og da var flokken selv uten gutteinnslag, komplett.
I mellom barn nr 2 og 3 hadde du egenhendig satt opp huset vårt på Bromyr. Vi flytta inn i 69 og For oss fire jentene Verdens beste sted å vokse opp.
Du og bror Arne startet snekkerfirmaet sammen.
Hvor mange hus dere rakk å sette opp er ikke få. Dere var kjent som dyktige snekkere og veldig ettertraktet. Hvem husker ikke plystringa til brødrene Thorsdalen om man passerte byggeplassen.
Rundt det lille runde kjøkkenbordet fikk vi plass alle sammen. Livat gjeng og livlige måltider. Vi var en aktiv familie. Masse idretter og aktiviteter som du og mamma fulgte opp. På vinteren ble det ski og på somrene, ja Somrene ble eventyr.
Europaloffing med VW Variant, hustelt og grønn tilhenger med gule striper. Folk rista nok litt på hodet, men for oss var det fantastisk.
Italia, sol, skogbranner, nudistleir i Jugoslavia (den lo du godt av pappa), bankran i Alpene, campingvogna – det var aldri kjedelige turer med deg og mamma.
Hjemme bygde du møbler til oss, malte rom i gult, grønt og lilla, og satte inn finerplater da vi hadde knust for mange glassdører. Du ble forbanna, men sa aldri stygge ord til oss. Du sa bare hvor skuffet du var – og det svei mye mer. For var det noen vi ikke ville skuffe så var det deg.
Du var alltid der. På dugnader, korps, speider, turn og ski.
Du forklarte brøk på kjøkkenbordet, tålmodig – Du snekra turnbom i hagan, Du var vår veiviser og støttespiller, alltid klar med et råd, en latter og en trygg hånd på skulderen. Du lærte oss ansvar. Du lærte oss medmennskelighet, og du lærte oss selvstendighet. Men mest av alt lærte du oss om livet.
Pappa, du var den som sto stødig når livet stormet. Hilde reiste ut av livet 14 år, 2 mnd etter hun var kåret som kretsmester i turn. Vi sleit veldig da. Det gjorde du også. Det er slitsomt å være bauta når du er skadet i hjertet selv.
Vi jentene fikk kjærster og alle ble målt opp mot deg. Stakkars karer. Å komme gjennom det nåløyet var ikke enkelt. Men vi fant oss bra gutter, og så ble du «Besse».
Verdens beste Besse.
Barnebarna Mads, Even, Viljar, Eirik, Varg og Hilde lærte å fiske, spille Uno og poker, og fikk høre de samme skrønene som vi hadde hørt i oppveksten. Du la fra deg hammeren og ble vaktmester. De eldste barnebarna fikk være med på jobboppdrag oppover Numedal. Når de yngste kom til verden var du pensjonist med god tid. Da ble det mye Flokebuturer med Uno og Fiskestenger. Du var utrolig stolt av alle barnebarna og sa tidlig at du håpet å leve lenge nok til at de kunne bære deg ut av kirken den siste turen. Du har hatt regien her og også bestemt hvem som skal bære hvor. Jeg kan betrygge deg med at de er klare.
Og så kom oldebarna dine inn i livet. Bonusoldebarn Tuva på 14, Oskar 2 – og lille Victoria, som kom i full fart litt før tida, bare to dager etter at du reiste ut av verden.
Pappa, du og mamma levde godt når dere ble pensjonister.
Golfinteressen var der til dine siste dager. Du har hatt full kontroll på resultater, alle turneringer og hvor Victor Hovland til enhver tid befant seg på listene.
Dere utforska Norges Golfbaner, Reiste rundt Europa, Australia og safari i Afrika, og tilbrakte vintrene i Tyrkia. Du hadde en liten turne på egenhånd også. Du var på vandreferie i Spania med Helge og Paco, Pilgrimsruta, Caminoen til Santiago De Compostela.. Det var en reise du virkelig satte pris på. Såre bein, men masse minner.
Tyrkia ja. Du og mamma administrerte innsjekk og utsjekk av pensjonister gjennom vinterhalvåret på hotel Yenicun i 10 år. Du – med alle XL-arkene dine. Vi var veldig imponerte og dere hadde det rett og slett fantastisk morsomt med en artig gjeng.
Tenk, Du og mamma – 60 år side om side – Dere har vist oss hva kjærlighet virkelig betyr.
Nå føles det som om vi har mistet kapteinen vår.
Bølgene slår litt hardere, og savnet er stort.
Men du har lært oss å navigere.
Du har gitt oss kjærligheten din, verdiene dine, styrken din.
Pappa – tusen takk for alt du var, og alt du alltid vil være for oss.
Savnet er enormt.
Men kjærligheten – den er enda større.

Vil alltid huske ditt gode smil og latter 🙏❤️

Æ var så heldig å få møte denne flotte mannen en gang i et selskap æ va invitert inn i, og han gjorde intrykk på mæ 🧡🙏

En "staut" kar (av den gamle skolen) som hadde så utrolig mange flotte mænneska rundt sæ og var glad i 🧡

Takk for møtet med dæ, æ lyser fred over ditt gode minne 🙏🧡

Pappa, vår trygge havn.

Du var den som sto stødig når livet stormet. Den rolige stemmen, de kloke rådene, og kjærligheten som aldri vaklet. Du trivdes i bakgrunnen og lot oss andre skinne, men du var selve grunnmuren i familien vår. Vår bauta.

I 60 år har du og mamma delt livet side ved side. Dere har holdt sammen i tykt og tynt, bygget et hjem fylt av trygghet og kjærlighet. Sammen har dere vist oss hva ekte samhold betyr — ikke store ord, men hverdagsomsorg, lojalitet og stille styrke.

Familien var gaven du verdsatte mest. Barnebarna var din store stolthet — du lærte dem å fiske, tok dem med på eventyr, og spilte poker med en latter som satt løst… spesielt når du vant. Det blikket da du satt med vinnerhånden — det kommer vi aldri til å glemme.

Og så var det guttedrømmen som ble oppfylt. I 2015 reiste vi alle til Australia — et eventyr du hadde båret i hjertet hele livet. Vi klatret over Sydney Harbour Bridge, fløy over korallrev og regnskog, og utforsket østkystens skjønnhet sammen. Du sa: «Tenk, jeg fikk oppleve Australia likevel.» Den gleden strålte i øynene dine — og ble et minne vi for alltid skal bære med oss.

Nå føles det som om vi er på et skip uten kaptein. Bølgene slår hardere, og savnet gjør oss rådville. Men du har lært oss å navigere. Du har gitt oss kjærligheten din, verdiene dine, styrken din. I det ligger din arv — og den vil føre oss videre.

Pappa — tusen takk for alt du er og alltid vil være for oss. Savnet er enormt. Men kjærligheten — den er enda større.

Du vil for alltid være i hjertene våre.

Din datter Helle (minstejenta)

Takk for fine minner. ❤️

Takk for alle Gode Tyrkia minner. Vil i fred