Bjørn Hjermundrud

Minnetale for Bjørn Hjermundrud Bjørn ble født 14 august 1950 i Oslo. Han ble døpt katolsk, siden moren var halvt polsk og halvt russisk. Bjørn vokste opp på Slemmestad og han var eldst i søskenflokken på 5. De var 4 gutter og ei jente. Og han var alltid en beskyttende storebror for de yngre søskene sine. Som 15 åring dro han til sjøs, som var vanlig på den tiden, og etter ett år på Christian Radick ble det to år på frakteskipet MS Frierfjord. På turen fra Madagaskar tok han med seg en apekatt, som ble kjæledyret hans på båten. Som 17-18 åring begynte han å engasjere seg i Røde kors. Han var med på leteaksjoner både på land og i vann, siden han også holdt på med dykking. Han møtte Laila i 1968 og de giftet seg i 1970, etter tillatelse fra kongen, siden Laila bare var 17 år. I august samme år kom Anita, rett før han fylte 20 år. Hun ble født mens han tjenestegjorde i militæret og ble hans lille hale i alt han foretok seg. De neste 10 årene bodde de i Heggedal under samme tak som hennes foreldre og 5 søsken og besteforeldre. I tilfelle noen lurer, så var det en generasjonsbolig. I denne perioden var bygging av modellfly, og ellers alt annet som var motorisert en stor hobby. Interessen for ekte fly vokste og senere ble det en del flytimer. Sommerferiene fra tidlig 70 tallet ble tilbragt i bil med combicamp nedover i Europa, for han elsket å kjøre bil. Etter hvert ble bilen byttet ut med fly og sydenturer, siden Laila fikk nok av kjøringen hans. Det gikk nok en kule varmt i bilen til tider, da alle andre sjåfører var noen idioter. Bjørn likte alltid å tøye grenser, så Anita fikk tidlig lov til å stå mellom bena å styre kaffebilen fra Asker og hjem til Heggedal, som alltid var høydepunktet etter å være med på jobb i mange timer. Bjørn jobbet på Norcem sementfabrikk, før han begynte å jobbe for Joh Johanson og kjøre kaffe, derav fikk han kallenavnet Kaffe-Bjørn, som mange kjenner han som. Selv de som ikke kjente han, visste hvem Kaffe-Bjørn var. Tilsammen ble det 36 år i Joh. Johannsson, han avsluttet som sjef på reklamelageret før han ble pensjonist 62 år gammel. Det har vært mange mil med tur-orientering i Lier og Asker skogene i disse årene. Rondo, hunden til Marit ble en naturlig turkamerat. I 1980 flyttet de til Vestfossen og året før hadde interessen for travhest begynt å sette seg. Det ble mange turer til Kraft hvor Terje og Bjørn trente hest sammen. Noe Bjørn alltid hadde ønsket seg, var hund, så 17 desember 1983 ble Nero hentet i Sverige. Laila og Bjørn skilte lag tidlig vinter i 1984. På Solvalla travbane i Stocholm i 1986 møtte han Grethe for første gang. Året etter ringte han henne og de har vært sammen siden. Erik ble født i 1989 og Grethe og Bjørn giftet seg i desember 1993. De rakk 30 års bryllupsdag i 2023. Deres reise sammen startet i Solbergelva før de tok over familiegården til Grethe ved Heistadmoen i 1994. Dyr har alltid stått hans hjerte nært, og etter Nero kom det flere Grand danois som ble hobbyen deres. De valfartet utstillinger og kom hjem med flere fine plasseringer og priser på hundene. Var det ikke hundeutstillinger, så var det turer for å fly Paragliding. Til og med ett par swingkurs har han gjennomført, selv om det ikke hjalp så mye. På gården ble det etter hvert 7-8 travhester og ponnier. Mye tid gikk med til trening, stell og å reise på travløp med hestene. Når Erik ble gammel nok til å kjøre ponnitrav, ble det ikke mindre valfarting land og strand rundt. Stort sett alle helger gikk med på forskjellige travbaner. Høydepunktet til Bjørn var den gangen 10 år gamle Erik skulle representere Norge på Solvalla travbane i Stocholm med ponnien sin Kapitol foran tredve til førtitusen tilskuere. Det synes han var skikkelig stas! De siste 25 årene jobbet Bjørn som starter og hovedstarter på forskjellige travbaner. Det samme gjør Grethe og sammen har de vært utallige turer til blant annet Nord-Norge i tillegg til øvrige baner i Norge. Erik overtok familiegården i 2013 og Bjørn og Grethe bygde hus kun ett steinkast unna, nære - men langt nok unna til at en måtte ta på seg jakka for å gå på besøk. Når oppgavene ble mindre og tiden strakk til, var det mulig å nyte litt ferie igjen. Det ble det mange Cruise i Middelhavet og i Karibien i tillegg til flere sydenturer. Bjørn har 7 barnebarn fra 38 til 8 år, som han var veldig glad i. I tillegg til 3 oldebarn. Han ble bestefar i en alder av 36 år. Han synes det var litt gøy at han ble pappa igjen to år etter at han var blitt bestefar. Anita har 4 barn på 38, 33, 29 og 18 år. Erik har 3 barn på 12, 10 og 8 år. Når Anitas barn var små, var Bjørn ung og i full jobb og alltid på farten. Avstanden til Drammen krevde også litt mer planlegging. Men barnebarna var alltid velkomne og det var alltid stas å komme på gården. Siden boavstanden til Erik har vært kort og at han rakk å bli pensjonist før eldste jenta til Erik, Victoria, begynte på skolen, var det han som sørget for at hun kom seg på og av skolebussen. De første gangene kjørte han etter bussen for å se at hun gikk av på rett sted. Samme på vei hjem igjen. Da Sebastian begynte å kjøre buss, var det en gang han glemte å gå av bussen. Da måtte Bjørn kjøre etter bussen og fikk stoppet den. Buss-sjåføren var sikker på at bussen var tom, før hodet til Sebastian dukket opp og sa hei bestefar. Det var noen minutter med kaos for bestefar. Siden bestefar var hjemme, trengte ingen av Erik sine unger å gå på SFO. De dro selvfølgelig til bestefar, hvor han ordnet med mat etter skolen. Og hvis de fikk valget mellom brødskive eller boller, så ble det boller. Han lærte bort både sjakk og kortspill. Han elsket å erte de med å synge tåpelige sanger for å narre de til å tro at han skulle vinne og for å irritere dem. I desember 2019 kjøpte Bjørn og Grethe ei lita skogshytte i Bø i Telemark hvor de har tilbragt nesten alle helger og ferier mindre det siste året ettersom sykdommen gjorde det vanskelig å reise hjemmefra. For snart 3 år siden fikk Grethe og Bjørn omplasseringshunden Viktor, som er med her i dag. Viktor er Grethe sin skygge, men han var også ekstremt glad i å ligge på fanget til Bjørn. Viktor merket at Bjørn ble «borte» 4 dager før han døde og var ikke lenger interessert i å ligge i senga sammen med han. Viktor har heller ikke lett etter Bjørn hjemme etter hans bortgang, så hunder er kloke dyr med gode instinkter. Bjørn var veldig ung til sinns, han hadde temperament til en lemen, alltid stort engasjement, var blid og omgjengelig. Han var rett og slett en som det var lett å like på tross av sine til tider sterke meninger. Han ble ofte ett naturlig midtpunkt, stort sett i alle sammenhenger, med sin dype røst, høye stemme, gode humør, masse følelser, alle de spennende historiene og alle diskusjonene. Men, han hadde stort sett alltid rett, ifølge han selv da. Han var alltid veldig fysisk sterk, og i ungdomsårene tjente han masse penger på å bryte håndbak. Han var omsorgsfull, raus med klemmer og mange vil savne bamseklemmene hans. Han har alltid vært en barsk og tøff type, som myknet med årene. Han var veldig glad i familien sin og elsket å få besøk. Uansett hvor lenge man satt, og når man skulle hjem, sa han: « må du dra alt nå da?» I oktober 2023 fikk han beskjed om at han hadde primær leverkreft som ikke var mulig å behandle på noen måte. Rikshospitalet ba han nyte dagene, men ikke planlegge lenger enn til sommeren 2024 selv om mirakler kunne skje. Bjørn sin sterke helse forut for sykdommen gjorde at han holdt ut nesten ett år lenger en prognosen. På tross av tiltagende smerter den siste tiden klaget han aldri. Grethe lovte Bjørn at han skulle få dø hjemme og det klarte hun å gjennomføre, med god og nødvendig hjelp og støtte av Erik. Palliativt Team og Hjemmesykepleien var også til uvurdelig hjelp med sin omsorg. De siste dagene var Grethe, Erik og Anita sammen til han trakk sitt siste pust hjemme i stua, noe som er godt å tenke på nå. Vi lyser fred over Bjørn Hjermundrud sitt minne.

Kjære Bjørn Det er for vanskelig å tenke på at vi har hørt deg fortelle dine historier for siste gang. Savner deg kjære storebror og svoger.

Takk for mange fine år som arbeidskollega på Drammen Travbane. Du var alltid på plass

Takk for mange gode minner,blant annet i ´´brakká´ på Kraft. De vil aldri bli glemt.